Etter et semester sammen med Krigsskolen og Luftkrigsskolen i Østlandet sine grønne skoger var det godt å endelig komme seg til Bergen og kjenne lukten av saltvann! Lykken var derimot kortvarig. Det tok ikke lange tiden før planleggingen av operasjon «Sette sjøbein» slo inn for fullt med tidlige morgener og sene kvelder. Her virket det som skolen hadde et formål; å lære oss å håndtere ansvar så effektivt som mulig. 

En kadettstab ble omhyggelig valgt ut, og de satte straks i gang for å gi alle et så knirkefritt opplegg som mulig. Selv om oppgaven var overveldende tok de utfordringen på strak arm. Den 21. januar var alt klart og kull «Shetlands-Larsen» sto klare på dekk og vinket Bergen og sine kjære farvel.  

Det var blandede følelser i kullet da KNM «Statsraad Lehmkuhl» skled ut fra kaien på Sjøkrigsskolen. Noen snakket om eventyret som lå foran oss og hvilke spennende opplevelser som ventet. Andre ville nok innerst inne bli værende sammen med de som vinket farvel på kaien.  

Vi var heldige og ble møtt med rolig sjø helt frem til Biscaya. Likevel var det de første dagene lett å se hva folk spiste til frokost ved å ganske enkelt kikke ned på dekk. Tross en noe seig start kan det nå meddeles at etter utallige timer med terping på godt sjømannskap, ser det ut til at terminologi, tamper, knoper og stikk har begynt å få fotfeste.  

Livet om bord på KNM «Statsraad Lehmkuhl»  

Kull «Shetlands-Larsen» befinner seg i dette øyeblikket midt mellom kysten av Afrika og Bermuda. Varme jakker har blitt pakket vekk og kroppene har blitt brune for noen og røde for mange.  

Første leg var preget av fantastisk vær og vakre solnedganger. Fokuset lå på å venne seg til riggen og begynne på den lange veien mot å utøve godt sjømannskap. Likevel var det relativt godt med fritid og det hele ble toppet med grillmat og øl til ankers utenfor Tenerife.  

Andre leg ble for noen et slag i trynet etter den myke starten på legg 1, og mengden søvn i døgnet ble skrellet godt av. Ikke bare på grunn av varme og trange hengekøyer, men et tettpakket program som krevde flere timer arbeid enn hva døgnet hadde å gi oss. I tillegg har nesten alle fått ansvar for ulike små og store oppgaver. Alt fra GOLD-meldinger til treningsøkter og søppelpressing skal gjøres. Selv om det er en real utfordring å skape orden i sirkuset er kadettene flinke til å vare på hverandre. Smil og latter preger fremdeles livet ombord. Unntaket er dersom kaffen blir glemt for neste vakt. Da skal det mye til for å trekke på smilet de kommende timene.

Prioriteringer

Til tross for relativt rolig hav krever hverdagen mye av alle og læringskurven er stupbratt. Skipet skal driftes og vedlikeholdes, akademia skal leses, og eksamener skal bestås.  

Et mye omdiskutert tema har vært hvorfor Sjøkrigsskolen har valgt å bruke over ti millioner kroner på nettopp denne arenaen. Forsvaret reklamerer for utdanningene sine med at de er noe mer enn en utdanning. Det vi får på KNM «Statsraad Lehmkuhl» er nettopp; noe mer. Kadettene lever trangt sammen, uten muligheter til å flykte for seg selv. Vi blir derfor tvunget til å finne løsninger og samarbeid i praksis på en helt annen måte enn vi hadde måttet andre steder. Skipet må gå fremover. Å bli tvunget til å forholde seg til så mange forskjellige typer mennesker, også mennesker en ellers hadde tatt avstand fra, er en uvurderlig erfaring som en får få andre steder.

God læringsarena  

Noen har satt spørsmålstegn til hvorfor vi skal sitte tettpakket i et krengende og klamt klasserom når vi kan lese på stoffet mye mer effektivt andre steder i verden. Samtidig blir mye av tid og energi disponert til å lære seg å seile skipet. Dette var i starten vanskelig å se nytten av, når vi tross alt skal arbeide på høyteknologiske marinefartøy, ikke 100 år gamle seilskuter. Etter hvert som dagene har gått har vi merket at absolutt alt som skjer ombord kan relateres i praksis til det akademiske, ledelse, sjømakt og engelsk. Det er ikke seilmanøvrene i seg selv som er målet, men det å lære å lære, å samarbeide med andre og å ta ansvar.  

Målet er at vi skal klare å seile sipet på egenhånd. Derfor er det viktig at vi klarer å løfte den enkelte kadett opp på et tilstrekkelig nivå. Tilbakemeldinger og hjelpende relevante andre har blitt en naturlig del av hverdagen. Slik har fokuset gått fra å ta vare på oss selv, til å ta vare på oss alle.  

Når vi blir tvunget til å fungere sammen blir Marquets leder-leder filosofi og oppdragsbasert ledelse utnyttet i praksis. Dersom vi skal fungere må hver enkelt ta ansvar. Både på eget initiativ eller gjennom ansvarsområder som er delt ut av kadettstaben. Det er også lettere å sette seg inn i sjømakten sin historie når vi selv har erfart hvordan et seilskip fungerer. Det store fokuset ligger nå for mange på engelskkunnskapene. USA rykker stadig nærmere og skipets historie og terminologi skal læres på nytt. Denne gangen på engelsk. Den store eksamenen skjer i Norfolk når vi skal representere Norge og ønske amerikanske offiserer, ansatte ved ambassaden og mange andre ombord på seilskuten.  

Enn så lenge gleder vi oss til å lette på lommeboken i USA (så sant det ikke går i minus etter oppgjøret i slappen). Takk for nå, vi snakkes når vi er tilbake på rett side av Atlanteren!